Kaospatruljens sommerferie

Jeg har tenkt å skrive noe så utradisjonelt som om sommerferien....

Kaospatruljen teller 2 voksne, en ungdom og 2 små. I utgangspunktet ikke noe uvanlig eller unormalt. Det som kanskje er litt utenom det vanlige er at alle 5 er blodsukkertroll. Det vil si at hvis noen av oss får for lavt blodsukker er det nærmest helt sikkert at noen timer fremover enten er "the silent treatment" eller hyl. Derfor er jeg veldig opptatt av hva vi spiser og når vi gjør det. I ferien, tror det eller ei, kan man miste oversikten og da ønsker man seg hjem...

Her er det fantastisk godt illustrert!

Vi klokket inn drøye 3500 kjørte feriekilometer da vi kom hjem så naturlig nok har vi vært endel i bilen. Det har som oftest vært her det har skjært seg. Vi startet rutinert med å fylle en kjølebag med mat og plugget den i strøm i bilen. Her skulle alt være forberedt på sultkriser. Første stopp var på Fauske bare halvannen time etter start. Her fylte vi opp med ferske norske jordbær, nøtter og div drikke. Humøret var på topp. Vi kjørte videre mot Saltdal og over saltfjellet, fremdeles ved godt mot, men alle kjente at kjølebagen måtte frem i Mo i Rana. Det gjorde den også. Vi spiste oss gode og mette og fortsatte turen mot det store utland, Sverige. Ettersom det hersket stor usikkerhet om kvaliteten på svenske veier på de to forskjellige grenseovergangene vi kunne ta bestemte vi oss for å prøve å kjøre over Umbukta, det har vi ikke gjort før og dermed var jo det litt spennede. Nå er det jo noe med å kjøre strekninger man ikke har kjørt før. Spennende er vel ikke ordet jeg vil bruke i ettertid, men når det er sagt er det ikke veldig spennende å kjøre over Junkerdal og Graddis heller. Vel oppe på fjellet, men før sivilisasjonen synker humøret betraktelig i baksetet. Denne gangen er det ikke blodsukkeret som har skylda, men elektronikken. Storebror får ikke strøm til sin dvd-spiller og irritasjonen over Peppa Gris på den ene siden og Vaffelhjarte på den andre trenger seg gjennom.

Nesten utslitt etter ferien

Helt naturlig å se Peppas Jul på sommerferie

Vi stopper og finner ut at strømuttaket i baggasjerommet ikke tåler en kjøleboks og 3 dvd-spillere gitt. Trenger vel neppe å si at det ikke ble et kort stopp. Minime rakk faktisk å teste rasteplasstoalettet fire ganger mens vi var der, alle ganger med uforettet sak. Resten av feiren sjekket hun at toalettene hun skulle på ikke var et dypt mørkt hull som her. Vi rakk også å finne ut at myggen på dette fjellet kan stikke i motvind og personlig tenkte jeg noen tanker om at vi var langt fra halvveis på dagsetappen. Enda godt vi hadde kontroll på blodsukkeret.

Synderen

 

Etter endel nordnorske gloser fra baggasjerommet, og 4 sikringere senere og ingen strømtilgang til kjøleboks eller dvd-spillere kjørte vi videre. Vi passerte flere alpinanlegg og etterhvert fikk vi inntrykk av at vi begynte å kjøre nedover. Maten i kjølebagen klarte seg ganske bra, den hadde jo hatt kaldlufttilførsel endel timer før det ble stopp. Næring ble tilført gjennom kjøreturen og vi hadde det tidvis riktig så trivelig. Da vi kom til Lycksele fant vi ut at vi skulle spise på et sivilisert vis og fant et hotell med åpen restaurant. Her skinte sola såpass mye og temperaturen var så bra at jeg rett og slett kastet ullsokkene. Nå begynte følelsen av sommerferie virkelig å komme. Utfordringene med barn og restaurant er fortalt så mange ganger at jeg nøyer meg med stikkord: Veltet glass med vann, maten på bakken, jeg vil ikke ha/jeg ville jo ha sånn, gå til og fra bordet 100 ganger, stirre på andre som spiser osv...

Kjøreturen forløp ganske rolig til vi kom frem til Umeå. Det var første dag og det var kanskje den eneste grunnen til at vi kom unna med å kjøre 80 mil, 10 timer i bil med 3 barn med ulike behov i baksetet. Ære være barna sier jeg!

Fortsettelse følger......