Man-drawer / Manneskuffen

Jeg er sikker på at den fins i alle hjem. Man-drawer eller manneskuffen på norsk. Det er ikke sikkert det bor en mann i et hvert hjem men jeg er fortsatt sikker på at det eksisterer en man-drawer i hvert hjem.

Far i huset har dratt på studie noen dager og han hadde vel bare vært borte noen minutter før jeg måtte i man-drawer for første gang. Jeg lette da etter en målbånd eller en tommestokk, typiske ting man finner i man-drawer. Ikke lenge etter ba snart4-åringen om bistand til å demontere et kasseapparat og jeg måtte igjen dukke ned i man-drawer. Her fant jeg både flat og skrujern i alle dimensjoner, selvsagt også mikrodimensjonen som passet til kassapparatet og like etter var 3 plast-euro kommet til rette.

Det skulle være bra det, 2 ganger på en halvtime i man-drawer. Normalt sett når far i huset er hjemme kan det gå ukesvis mellom hver gang jeg er i den skuffen. Han selv derimot er der daglig.

Vår man-drawer

 Andre typiske ting som finner veien i man-drawer er batterier, både brukte og ubrukte, også halvbrente bursdagslys -slike kaster man selvsagt ikke men oppbevarer de noen år,til i man-drawer. Bruksanvisninger til små ubetydelige ting som vi ikke vet hvor er lengre har en naturlig plass i denne skuffen. Enhver man-drawer med respekt for seg selv har et innslag av noen av følgende --> gaffatape, ducktape, maskeringstape, rød juletape, eller evt vanlig blank tape. Jeg vet at de som gjerne bor sentralt med mange take-away og kultur tilbud i nærheten selvsagt har menyer til 2-3 kanskje 4 steder som kan redde middagen på 1-2-3 i skuffen. Relativt vanlig er også bussruter og kulturkalender. Før i gamle dager lå det til en hver til en ny filmrull i man-drawer men ettersom det nå er en saga blott har minnepinnen sneket seg ned der og ser ut til å trives. En annen ting som kjennetegner man-drawer er at den er helt umulig å rydde. Det er der alle tingene som ikke har, og aldri kommer til å få en fast plass ender. Men det er ikke noen dårlig løsning for tingene å ende der,  for de pleies godt av mannen som har denne skuffen som sitt kjæreste sted - på kjøkkenet. Iallefall her i dette delvis møblerte hjemmet er det det eneste stedet på kjøkkenet han har steinkontroll. Man-drawer kan nok oppstå i gang og kanskje også i stue, men veldig sjelden på bad eller soverom. Da er det nok ikke en ordentlig man-drawer.

Det som derimot ikke finns i man-drawer men som burde vært der er oppskrift på vafler. Mange menn møter stor utfordring når de er alene med barna og de ønsker seg vafler. Det har jeg tenkt å gjøre noe med så her kommer en oppskrift på vaflene som ble servert til kveldsmat her og absolutt falt i smak.

3 egg som piskes for hånd i ca 5 minutter
1 liter melk
ca 300 gr byggmel
ca 150 gr siktet spelt
ca 50 gram smeltet smør (merk: smør ikke margarin!)
1 ts ren vaniljepulver
1 ts natron
1 ts bakepulver

Bland alle ingrediensene og la røren stå i 15 minutter før du steker sunne gode vafler!

Nå må du printe ut å legge oppskriften i man-drawer!

Kaospatruljen er helt rett navn på oss...

.... Det fikk vi igjen bevist i dag.
Vi sto opp til en stue full av klær i stoler, kurver, plastkasser og noen stoler. Bortsett fra at dette er dagligdags var det et større volum i dag enn ellers. Grunnen er enkel, min far kom på besøk i går og gjesterommet er garderoberommet. Eller, dvs garderoberommet er gjesterommet. Eller, hvordan er det egentlig? Jeg er litt usikker selv, bortsett fra at min far som er på besøk må finne seg i å sove på det rommet hvor klærne til hele kaospatruljen er oppbevart/lagret/har midlertidig opphold. Alle beskrivelser passer egentlig på sitt vis. For å få plass til en seng som er en mann av en viss alder verdig måtte jeg ut med alle når-jeg-får-tid kasser, skal-strykes-kasser, skal vurderes-om-skal-strykes kasser, vinterklær-som-snart-skal-i-bruk kasser og må-ta-vare-på-selv-om-det-er-for-smått kasser. Ettersom vi for lengst har vokst ut av dette huset ble stuen eneste oppbevaringssted for disse kassene, -i går kveld sammen med to tørkestativ med vingene utstrakt. De som har vært hos oss skjønner at i dette tilfellet lønner det seg å være mellom 2 og 4 år og ikke mye over metern......

 Skulle gjerne lagt ut bilde av det men det egner seg rett og slett ikke

Så, etter snart4-åringen og jeg hadde bakt brød skulle vi starte oppkjøringen mot endelig påkledning og destinasjon var 1-årsdag via julemesse på kulturhuset. At de 2 minste måtte ha 2 skift var en selvfølge. Vi er tross alt kaospatruljen som skal i bursdag men først, optimistisk nok, innom en julemesse.
For å gjøre en lang og litt smertefull historie kort kom vi til julemessen og var kommen innom døren med 10 meters margin før det første sukket/ynket kom. Det gjaldt behovet for å ta av jakken. Kan ikke huske at jeg har nektet det men ser at det er en av de situasjonene hvor høfligheten overgår alt jeg har hatt ambisjoner om som mor. Mamma! Kan jeg være så snill å få ta av jakken? Jamen, kjære deg, det er da bare å ta den av. Ååååå, takk mamma! Skjønte ingenting da og jeg skulle få undre på mer.....
Vel inne ville minime gå rask gjennom lokalet slik at hun kunne returnere til bilen og tviholde på gaven til 1-åringen. Snart4-åringen derimot hadde allerede truffet mange av sine venner og jakten på den standen som hadde målbånd som giveaway hadde startet... Minime og jeg hadde nå kommet frem til auksjonsstaden og her ble vi overraskenede nok værende! Blant kvadrat med mer eller mindre uinteressante ting fant minime en 3-hjulsykkel. På den ble hun værende, bare med en mye større forflytningshastighet enn før. Jeg småløp etter henne for å unngå hælknusing, påkjørsler og totalt ignorering av høyreregelen. Det resulterte i at snart4-åringen ble etterlatt alene i auksjonshjørnet en kort stund. -Nei, hun ble ikke auksjonert bort!
Men hun var ikke nådig i blikk eller tale da hun ved hjelp av en venninnes barnevakt fant minime og meg ved staden som ga vekk målbånd. Takk jeger og fiskeforeningen for målbåndene dere ga vekk!
Vi bestemte oss for å dra og skulle tilsynelatende gjøre det problemfritt, det var bare det at storebror var opptatt av å by på en gjenstand på auksjonen. Han og 5-6 andre 10-12åringer bydde over hverandre men en oppsiktsvekkende iver på en rullator! Heldigvis måtte han se at rullatoren gikk for mye mer enn det taket han hadde satt og auksjonarius poengterte at det var litt rart med budrunde på en rullator hvor ingen av budgiveren var over 12 år...

En 2-åring, 1 snart4-åring, 3 pølser hvor den ene endte i gulvet, to glass vann hvor begge endte i gulvet, en kaospilot med søkkvått skjerf og vått jakkeerm senere var i på plass i ett-årsdagen. Denne gangen bare 20 minutter for sen!

Ha en fantastisk kaoslørdag!

Den lunefulle melkepakken

I dag igjen har jeg forundret meg over en melkepakke. I dag blir det et blogginnlegg av forundringen.

Jeg satte melkepakken inn i kjøleskapet etter å ha servert minime et glass. Jeg gikk deretter igang med å lage en brøddeig og ettersom oppskriften sa at deigen skulle hvile i minimum 10 minutter før jeg skulle smuldre gjæra oppi, tok jeg en liten pause fra kjøkkenet. Da jeg etter 10 minutter returnerte til kjøkkenet sto melkepakken ved kjøkkenmaskinen.

Peak a boo!

Jeg sverger på at jeg ikke har hatt melk i brøddeigen. Lett forundret tok jeg pakken, skrudde på korken og satt den på plass i kjøleskapet, igjen. Det hører med til historien at nå satt minime ved bordet å spiste wetabix -med melk. Men, hun er 2 år og jeg tror ikke hun klarer å sette en melkepakke på 1,75 liter opp på benken som rager noen centimetre mer enn henne over gulvet.

Jeg skal ikke være bastant, det kan jo hende det viser seg at jeg har født den nye Pippi inn i verden og at kreftene er i ferd med å tvinge seg frem. I tilfellet gruer jeg meg til hun kommer bærende med naboens hest inn døren. Vi har ikke plass til en hest inne. Vi har ikke engang plass til en hest i fjøsen, for den er full av bildekk, gamle innredninger, gamle sykler, utdatert kamuflasjeutstyr og annet far og storebror ser enorm verdi og nytte i. De er sønn og sønnesønn av en skrotnisse og slikt går i arv. Det slår meg at jeg har glemt å sjekke arverekken av supersterke 2-åringer i den delen av slekta... Er vi heldig slår Pippi-genet ut på jentene slik som skrotnissegenet slår ut på guttene.

Ok, det ble en gedigen digresjon.
Nesten like stor som kreftene på 2-åringen, hvis det er hun som står bak melkepakkeflyttingen. Jeg fant fram gjæra, smuldret den oppi deigen og satte maskinen på igjen. I mellomtiden iverksatte jeg "prosjekt 2-åring i dusjen" ettersom hele hun var full av wetabix. Dusjen er et populært sted å oppholde seg for husets små, slik at det er alltid muligheter for multitasking ved slike anledninger. Jeg returnerer til kjøkkenet for å sjekke status på eltingen, og hva er det som står rett ved kjøkkenmaskinen nok en gang? Joda, det er den fordømrede melkepakken på nesten 2 liter!

Tilbake!

 

 Mulig den etterhvert ble lettere, men nå visste jeg jo at husets mulig supersterke 2-åring befant seg i dusjen. Et lite øyeblikk vurderte jeg å google telefonnummeret til Lilli Bendris. Vi bor tross alt i et hus fra 50-tallet og hvem vet egentlig....

Det hører med til historien at nå satt husets far å koste seg med en kopp kaffe -med melk.
Han er ikke 2 år, og rager definitivt over kjøkkenbenken.

Jeg personlig er ikke så flink til å fjerne tørr-agurken fra skjærefjøla så jeg håper ikke far i huset blir blogger med det første....

Ha en flott fredag der ute, både med og uten melk!

Svar på et virtuellt spark bak

 

I dag har jeg for første gang i mitt liv fått en virtuellt spark bak og det kan jeg ikke la forbigå i stillhet. Det er vel akkurat det jeg trenger for å komme meg foran pc`n å blogge litt i stedet for å strebe etter den perfeksjonen jeg uansett aldri når.

Laila med sin casadidriksen blogg  har fått mange gode og velfortjente tilbakemeldinger,i dag hele 3 blogawards. Den anledningen benyttet hun til å gi meg en blogaward med rævspark for å oppmuntre meg til å søke mot tastaturet igjen og her kommer resultatet.

Som nevnt drømmer jeg om et hus som er rent og ryddig - samtidig. Jeg drømmer om nystrøkne klær i skapet og tomme kleskurver. Jeg drømmer om en tilværelse -om så bare et par dager, uten tørkestativ i stua og jeg drømmer om et ryddig kjøkken. Det jeg derimot ikke drømmer om er en tom skittentøyskurv, er er tross alt en realist!
I tillegg drømmer jeg om en hage som er klar til vinteren men grangreiner over jordbærplantene, alle utelekene vasket og stablet innendørs, plenen korrekt klipt for å unngå isbrann og ekstraarbeid til våren, bær og frukttrær ferdig beskjært og klipt til vinterdvalen og en kasse full av sand til å strø på stålisen jeg vet kommer.
 
Hvorfor jeg går rundt og plager meg selv med at alt dette burde vært gjort vet jeg ærlig talt ikke. Men når tanken først har slått seg ned er den umulig å få vekk. Kan det være det mye omtalte "flink pike" syndromet? Jeg kjenner at jeg ikke er veldig komfortabel med å kalle meg selv flink pike men det er vel noe med akkurat det. Man legger listen for seg selv så høyt at man aldri innfrir og dermed heller aldri blir fornøyd. Min kaospatrulje er nok et resultat av mine ambisjoner om nesten alt. Jeg har et håpløst behov for å gjøre ting selv. I noen tilfeller er jo det helt greit, men i mange tilfeller er det bare tidkrevende og energikrevende.
Klesvask f.eks, her i huset er det bare jeg som gjør det. Hvorfor? Jo, fordi jeg vil ha det slik. Da er jeg sikker på at det til en hver tid er rett temperatur, rett mengde, rette farger og rett type vask. Hvorfor kan jeg ikke være sikker på at det ville gått like bra om far i huset hadde gjort det? Hvorfor må jeg brette klærne til hele familien med tellekant etter jeg har strøket de? Vel, akkurat det kan jeg faktisk svare på. Jeg vokste opp som en skikkelig pappa-jente og dermed lærte jeg tidlig om tellekant, sengestrekk og at gulvene aldri blir ordentlig rene med langkost. Så da har jeg siden da brettet klærne med tellekant og alltid ligget på kne og vasket gulv. Sengestrekken kan jeg fortsatt men den praktiseres sjelden. Men, dette betyr, i mitt tvangstanke-hodet at det er bedre at klærne ligger i en kurv til jeg har tid å stryke dem og brette dem rett, enn å bare brette de og få de inn i skapet. Jett om far i huset er fornøyd med den egenskapen.......

Kunne ikke helt vært meg, men nesten.

Om noen der ute har tips til hvordan man legger lista litt lavere og aksepterer det er jeg lydhør. Nå skal jeg avslutte, i morgen kommer pappa hit for å sjekke inn på sin årlige arbeidsleir. Da må jeg re sengen slik at den er klar. Kanskje jeg utfordrer han til å sjekke om fem-kroningen kan sprette på dyna, det var nemlig det han gjorde med meg for et par tiår tilbake!


Ha en avslappende og nydelig kveld der ute!

Møte med et utskjelt yrke

Et av de mest utskjelte yrkene jeg vet om er langtransportsjåfører. I kommentarfelt, i sosiale settinger, på talerstoler og egentlig overalt blir disse menneskene utskjelt og gitt ansvar for omtrent alt som går galt på veiene. Det er nok sikkert noen råtne epler i den kurven også, men de fleste tror jeg er som deg og meg. De er på jobb i et kjøretøy og tilbakelegger vannvittige avstander på oppdrag for næringslivet. De er æreskjære på at lasten skal frem i tide og de gjør vel egentlig det de kan. Ofte er de en pappa, en bror, en sønn eller en mamma, søster eller datter.

I dag har krepsehjertet mitt fått seg et slag. For de som er litt interessert i astrologi vet at krepser er bløte dyr med bløte hjerter. Slik er det også med denne krepsen. Midt i multitaskingen når ettermiddag går over til kveld banket det på døren. Jeg så gjennom vinduet i døren at det blinket i oransje lys og tenkte at det sikkert var noen med en stor bil som skulle snakke med far i huset. Det var det ikke, det var en sjåfør på en semitrailer som hadde kjørt seg fast rett foran vår utkjørsel. Vi bor på et av de siste sted i landet som ikke har mobildekning og det var også årsaken til at han banket på. -Har du mulighet til å hjelpe meg med å kontakte Viking? Å kjære deg, svarer jeg, har du kjørt deg fast? Jeg syns så synd på disse menneskene som har langtransport som yrke at jeg bare ikke får sagt det. Jeg ringte Viking, brygget han en stor kopp kaffe og sendte med han en liten pakke vestlandslefsa. Det føltes så lite men jeg tror han satt pris på det. Jeg er ganske sikker på at om sjåføren fikk velge var det å stå fast her i kveld på bunn-10 lista hans. Det er viktig å få frem at her var det en svensk sjåfør i en svensk semi med kjettinger, boogie på trekket og gode vinterdekk.  (far i huset sjekket dette)

I sommer hadde vi et lignende tilfelle. Da hadde ikke traileren kjørt seg fast, men mistet en bremseskive(!) og fått full stopp rett uttafor her. Vi så den først da vi kom hjem fra barnehage og jobb klokken fire på ettermiddagen. Det var et nordnorsk sommervær på sitt mest sjarmerende, 8 grader, regn og vind. Jeg skulle på butikken med størstejenta i halv-sju tiden og da vi skulle kjøre ut så vi at både traileren og mannen sto på samme plass. Fortsatt ute i det nydelige sommerværet. Jeg sa til minime i baksetet at vi måtte rygge tilbake og hente kaffe til den stakkar mannen som sto der. Jeg nevnte vel at vi ikke har dekning og dermed er det lite muligheter for kontakt med omverden akkurat her om man bare er utstyrt med mobil. Inn i huset, brygge stor kopp med kaffe og så i kjøleskapet for å se hva vi kunne gi han som "attåt" til kaffen. En stakkar liten Anton Berg var alt vi fant. Men, mannen som i dette tilfellet var russisk og ikke utsyrt med veldig moderne bil ble veldig glad. Det hjelp litt for det bløte krepsehjertet. Da vi kom på butikken ble vi enige om at kanskje han faktisk var sulten, han hadde jo stått der i mange timer. Minime og jeg ble enige om å kjøpe en pose boller og en flaske brus.

I frykt for å bli avvist gikk vi bort til bilen med det vi hadde kjøpt, samtidig som jeg sa til meg selv at nå lærer jeg mine barn gode verdier om det å være medmenneske. Vi kommuniserte svakt på engelsk og jeg fortalte at vi syns det var synd at han ble stående slik. Jeg er også sikker på at denne mannen ikke har stått med et valg mellom en ny og moderne bil med godt utstyr og denne skranglekassen men heller har fått en enkelt valg. Take it or leave it! Mannen takket oss veldig for både bollene og brusen og jeg tror han også satte pris på det.

Mitt poeng i kveld er at det koster så lite å være medmenneske. I mitt møte med disse menneskene, som kanskje har det mest utskjelte yrke, iallefall på vinterstid, kjenner jeg det som den største selvfølge å bidra pittepittelitt til at de ikke skal føle seg utskjelt og uønsket, om så bare for en kort stund.

På farten

På farten altså, ikke i farten. Dog, det hender at jeg er det også, men ikke så ofte som jeg har vært på farten i det siste. Min siste tur gikk fra Bodø til Gardermoen og tilbake igjen. Jeg liker i utgangspunktet å reise men i det siste har det blitt litt vel mye. Jeg har på under en uke reist Bodø-Tromsø-Bodø-Hamarøy-Gildeskål-Bodø-Oslo-Bodø-Gildeskål. Jeg har da tilbakelagt i underkant av 3000 km eller 300 mil i fly eller bil.

Men mitt hjertesukk i dag handler om ivaretakelsen på flyplassene. I det siste har jeg fått litt erfaring på dette området. Bodø har jeg såvidt nevt tidligere og sist jeg reiste ut var det ikke blitt nevneverdig bedre. Det skulle være automater etter sikkerhetskontrollen slik at man kunne kjøpe seg noe å drikke. Joda, det var det, men de tok ikke sedler og de vekslet ikke. Gjett hva en flaske mineralvann kostet da? Helt rett, 28 logiske kroner! For å kunne kjøpe en flaske med farris måtte du da ha minimum 2 10-kroner, 1 5-krone, og 3 kronestykker. Uten disse var det bare å være tørst. Jeg ble da med mine 3 10-kronestykker i siste kategori...

Så nær men akk så fjern....

Selvfølgelig var det ingen vekslingsmuligheter med mindre man da gikk ut og tok hele runden gjennom sikkerhetskontrollen på nytt igjen. Nå fremstår Bodø flyplass i ny drakt og jeg håper de har investert endel i kundeservice, det er ikke det de har vært mest kjent som. Men for all del, jeg håper og tror at det ikke bare er det visuelle som er blitt bedre.

Da jeg reiste til Tromsø i forrige uke opplevde jeg å lande 15 min før rutetid på en flight som kun tar 50 minutter. Det vil jeg påstå er bra. Derimot ble det hele balansert dagen etterpå da jeg skulle fly tilbake. Litt usikker var jeg ettersom jeg hadde lest om et polar lavtrykk som var på vei men jeg tenkte at det neppe var nok til å stoppe et fly. Det fikk jeg også bekreftet da jeg gikk ombord og jeg litt starstruck spurte Daniel Westling som sto stram i Norwegian-uniform om dette ville gå bra. Han sa kjepphøyt at vi kom jo ned så da ville vi iallefall komme opp. -Ettersom dette ble sagt på norsk innså jeg at det ikke var den svenske prinsen men en lookalike. Fortsatt forbauset over hvor lik man kan være. Det var rene Kjell-Elvis opplevelsen i flydøren! Men Daniel, Kjell-Elvis eller hva jeg skal kalle han tok feil. Vi kom ikke opp. Etter 3 forsøk med de-icing, vind som løyet, vind som blåste opp igjen, brøyting og ny de-icing bestemte kapteinen at vi skulle luske oss tilbake til gaten. Lettere sagt enn gjort. Det var blitt glatt og det blåste så vi måtte atter vente på slepehjelp.

Tromsø lufthavn

Tilbake i ankomsthallen ble vi stående en stund å vente på baggasjen som hadde fått seg en rundtur. Når det var gjort skulle resten ifølge kapteinen være grei skurring. Vi skulle nemlig bare ta kontakt med Norwegians agent på flyplassen og det meste skulle ordnes. For å si det slik, Røros flyservice ble vel tatt litt på sengen. Klokken var ca halv elleve på kvelden og det var tilsynelatende bare en person på jobb hos røros flyservice. I skranken som etterhvert fikk en kø som var 30-40 meter lang satt det fortsatt bare en person, og da det endelig kom en person til gikk ikke køen noe raskere. Vel, da det endelig var min tur og klokken var blitt nesten midnatt kunne jeg få booket om biletten til neste dag og samtidig få høre at det ikke fantes et eneste hotellrom i Tromsø..... Javel sa jeg, hva gjør jeg da? Må jeg sove her på flyplassen? -Jeg vet ikke, sa damen. Nei, hvis ikke du vet, hvem vet da, tenkte jeg. Er det mulig å få tak i en flaske vann, spurte jeg. Nei, det har vi ikke tenkt på sa hun. Det hører med til historien at selv om alle flighter etter halv ni på kvelden ble kansellert så stengte altså alt av utsalgssteder på flyplassen. Ikke vann, ikke mat, ikke informasjon, - jeg var opp i det hele veldig fornøyd med å være på jobbtur og ikke på familietur som noen andre i køen. Tør ikke tenkte på hvordan det ville vært med to små overtrøtte, sultne og tørste minier i denne situasjonen.

Dette var altså ikke mulig å få tak i...

Nærmere halv ett tok avinor en sjefsavgjørelse om at ingen fly kom til å lande denne kvelden fikkgitt byens hoteller denne beskjeden. Dermed kunne de frigi rommene som var reservert til de som ikke kom seg ned til Tromsø lufthavn. -Lurer litt på hvor de tilbragte natten, ble de der oppe i 30.000 fot eller dro de et annet sted med fulle hoteller?
Etter sjefsavgjørelsen var veien kort ut i en taxi og inn til byen til et Thon budget hotell. Vil kanskje ikke velge dette hotellet flere ganger, men jeg var så fornøyd med å få ligge å sove den natten at jeg følte jeg sov i en himmelseng!

Ikke akkurat slik det var, med slik føltes det!

Mine betraktninger om hoteller kommer snart i et annet innlegg......