Møte med et utskjelt yrke

Et av de mest utskjelte yrkene jeg vet om er langtransportsjåfører. I kommentarfelt, i sosiale settinger, på talerstoler og egentlig overalt blir disse menneskene utskjelt og gitt ansvar for omtrent alt som går galt på veiene. Det er nok sikkert noen råtne epler i den kurven også, men de fleste tror jeg er som deg og meg. De er på jobb i et kjøretøy og tilbakelegger vannvittige avstander på oppdrag for næringslivet. De er æreskjære på at lasten skal frem i tide og de gjør vel egentlig det de kan. Ofte er de en pappa, en bror, en sønn eller en mamma, søster eller datter.

I dag har krepsehjertet mitt fått seg et slag. For de som er litt interessert i astrologi vet at krepser er bløte dyr med bløte hjerter. Slik er det også med denne krepsen. Midt i multitaskingen når ettermiddag går over til kveld banket det på døren. Jeg så gjennom vinduet i døren at det blinket i oransje lys og tenkte at det sikkert var noen med en stor bil som skulle snakke med far i huset. Det var det ikke, det var en sjåfør på en semitrailer som hadde kjørt seg fast rett foran vår utkjørsel. Vi bor på et av de siste sted i landet som ikke har mobildekning og det var også årsaken til at han banket på. -Har du mulighet til å hjelpe meg med å kontakte Viking? Å kjære deg, svarer jeg, har du kjørt deg fast? Jeg syns så synd på disse menneskene som har langtransport som yrke at jeg bare ikke får sagt det. Jeg ringte Viking, brygget han en stor kopp kaffe og sendte med han en liten pakke vestlandslefsa. Det føltes så lite men jeg tror han satt pris på det. Jeg er ganske sikker på at om sjåføren fikk velge var det å stå fast her i kveld på bunn-10 lista hans. Det er viktig å få frem at her var det en svensk sjåfør i en svensk semi med kjettinger, boogie på trekket og gode vinterdekk.  (far i huset sjekket dette)

I sommer hadde vi et lignende tilfelle. Da hadde ikke traileren kjørt seg fast, men mistet en bremseskive(!) og fått full stopp rett uttafor her. Vi så den først da vi kom hjem fra barnehage og jobb klokken fire på ettermiddagen. Det var et nordnorsk sommervær på sitt mest sjarmerende, 8 grader, regn og vind. Jeg skulle på butikken med størstejenta i halv-sju tiden og da vi skulle kjøre ut så vi at både traileren og mannen sto på samme plass. Fortsatt ute i det nydelige sommerværet. Jeg sa til minime i baksetet at vi måtte rygge tilbake og hente kaffe til den stakkar mannen som sto der. Jeg nevnte vel at vi ikke har dekning og dermed er det lite muligheter for kontakt med omverden akkurat her om man bare er utstyrt med mobil. Inn i huset, brygge stor kopp med kaffe og så i kjøleskapet for å se hva vi kunne gi han som "attåt" til kaffen. En stakkar liten Anton Berg var alt vi fant. Men, mannen som i dette tilfellet var russisk og ikke utsyrt med veldig moderne bil ble veldig glad. Det hjelp litt for det bløte krepsehjertet. Da vi kom på butikken ble vi enige om at kanskje han faktisk var sulten, han hadde jo stått der i mange timer. Minime og jeg ble enige om å kjøpe en pose boller og en flaske brus.

I frykt for å bli avvist gikk vi bort til bilen med det vi hadde kjøpt, samtidig som jeg sa til meg selv at nå lærer jeg mine barn gode verdier om det å være medmenneske. Vi kommuniserte svakt på engelsk og jeg fortalte at vi syns det var synd at han ble stående slik. Jeg er også sikker på at denne mannen ikke har stått med et valg mellom en ny og moderne bil med godt utstyr og denne skranglekassen men heller har fått en enkelt valg. Take it or leave it! Mannen takket oss veldig for både bollene og brusen og jeg tror han også satte pris på det.

Mitt poeng i kveld er at det koster så lite å være medmenneske. I mitt møte med disse menneskene, som kanskje har det mest utskjelte yrke, iallefall på vinterstid, kjenner jeg det som den største selvfølge å bidra pittepittelitt til at de ikke skal føle seg utskjelt og uønsket, om så bare for en kort stund.