torsdag 15. november 2012

Svar på et virtuellt spark bak

 


I dag har jeg for første gang i mitt liv fått en virtuellt spark bak og det kan jeg ikke la forbigå i stillhet. Det er vel akkurat det jeg trenger for å komme meg foran pc`n å blogge litt i stedet for å strebe etter den perfeksjonen jeg uansett aldri når.

Laila med sin casadidriksen blogg  har fått mange gode og velfortjente tilbakemeldinger,i dag hele 3 blogawards. Den anledningen benyttet hun til å gi meg en blogaward med rævspark for å oppmuntre meg til å søke mot tastaturet igjen og her kommer resultatet.

Som nevnt drømmer jeg om et hus som er rent og ryddig - samtidig. Jeg drømmer om nystrøkne klær i skapet og tomme kleskurver. Jeg drømmer om en tilværelse -om så bare et par dager, uten tørkestativ i stua og jeg drømmer om et ryddig kjøkken. Det jeg derimot ikke drømmer om er en tom skittentøyskurv, er er tross alt en realist!
I tillegg drømmer jeg om en hage som er klar til vinteren men grangreiner over jordbærplantene, alle utelekene vasket og stablet innendørs, plenen korrekt klipt for å unngå isbrann og ekstraarbeid til våren, bær og frukttrær ferdig beskjært og klipt til vinterdvalen og en kasse full av sand til å strø på stålisen jeg vet kommer.
 
Hvorfor jeg går rundt og plager meg selv med at alt dette burde vært gjort vet jeg ærlig talt ikke. Men når tanken først har slått seg ned er den umulig å få vekk. Kan det være det mye omtalte "flink pike" syndromet? Jeg kjenner at jeg ikke er veldig komfortabel med å kalle meg selv flink pike men det er vel noe med akkurat det. Man legger listen for seg selv så høyt at man aldri innfrir og dermed heller aldri blir fornøyd. Min kaospatrulje er nok et resultat av mine ambisjoner om nesten alt. Jeg har et håpløst behov for å gjøre ting selv. I noen tilfeller er jo det helt greit, men i mange tilfeller er det bare tidkrevende og energikrevende.
Klesvask f.eks, her i huset er det bare jeg som gjør det. Hvorfor? Jo, fordi jeg vil ha det slik. Da er jeg sikker på at det til en hver tid er rett temperatur, rett mengde, rette farger og rett type vask. Hvorfor kan jeg ikke være sikker på at det ville gått like bra om far i huset hadde gjort det? Hvorfor må jeg brette klærne til hele familien med tellekant etter jeg har strøket de? Vel, akkurat det kan jeg faktisk svare på. Jeg vokste opp som en skikkelig pappa-jente og dermed lærte jeg tidlig om tellekant, sengestrekk og at gulvene aldri blir ordentlig rene med langkost. Så da har jeg siden da brettet klærne med tellekant og alltid ligget på kne og vasket gulv. Sengestrekken kan jeg fortsatt men den praktiseres sjelden. Men, dette betyr, i mitt tvangstanke-hodet at det er bedre at klærne ligger i en kurv til jeg har tid å stryke dem og brette dem rett, enn å bare brette de og få de inn i skapet. Jett om far i huset er fornøyd med den egenskapen.......
Kunne ikke helt vært meg, men nesten.

Om noen der ute har tips til hvordan man legger lista litt lavere og aksepterer det er jeg lydhør. Nå skal jeg avslutte, i morgen kommer pappa hit for å sjekke inn på sin årlige arbeidsleir. Da må jeg re sengen slik at den er klar. Kanskje jeg utfordrer han til å sjekke om fem-kroningen kan sprette på dyna, det var nemlig det han gjorde med meg for et par tiår tilbake!


Ha en avslappende og nydelig kveld der ute!

torsdag 8. november 2012

Møte med et utskjelt yrke

Et av de mest utskjelte yrkene jeg vet om er langtransportsjåfører. I kommentarfelt, i sosiale settinger, på talerstoler og egentlig overalt blir disse menneskene utskjelt og gitt ansvar for omtrent alt som går galt på veiene. Det er nok sikkert noen råtne epler i den kurven også, men de fleste tror jeg er som deg og meg. De er på jobb i et kjøretøy og tilbakelegger vannvittige avstander på oppdrag for næringslivet. De er æreskjære på at lasten skal frem i tide og de gjør vel egentlig det de kan. Ofte er de en pappa, en bror, en sønn eller en mamma, søster eller datter.

I dag har krepsehjertet mitt fått seg et slag. For de som er litt interessert i astrologi vet at krepser er bløte dyr med bløte hjerter. Slik er det også med denne krepsen. Midt i multitaskingen når ettermiddag går over til kveld banket det på døren. Jeg så gjennom vinduet i døren at det blinket i oransje lys og tenkte at det sikkert var noen med en stor bil som skulle snakke med far i huset. Det var det ikke, det var en sjåfør på en semitrailer som hadde kjørt seg fast rett foran vår utkjørsel. Vi bor på et av de siste sted i landet som ikke har mobildekning og det var også årsaken til at han banket på. -Har du mulighet til å hjelpe meg med å kontakte Viking? Å kjære deg, svarer jeg, har du kjørt deg fast? Jeg syns så synd på disse menneskene som har langtransport som yrke at jeg bare ikke får sagt det. Jeg ringte Viking, brygget han en stor kopp kaffe og sendte med han en liten pakke vestlandslefsa. Det føltes så lite men jeg tror han satt pris på det. Jeg er ganske sikker på at om sjåføren fikk velge var det å stå fast her i kveld på bunn-10 lista hans. Det er viktig å få frem at her var det en svensk sjåfør i en svensk semi med kjettinger, boogie på trekket og gode vinterdekk.  (far i huset sjekket dette)

I sommer hadde vi et lignende tilfelle. Da hadde ikke traileren kjørt seg fast, men mistet en bremseskive(!) og fått full stopp rett uttafor her. Vi så den først da vi kom hjem fra barnehage og jobb klokken fire på ettermiddagen. Det var et nordnorsk sommervær på sitt mest sjarmerende, 8 grader, regn og vind. Jeg skulle på butikken med størstejenta i halv-sju tiden og da vi skulle kjøre ut så vi at både traileren og mannen sto på samme plass. Fortsatt ute i det nydelige sommerværet. Jeg sa til minime i baksetet at vi måtte rygge tilbake og hente kaffe til den stakkar mannen som sto der. Jeg nevnte vel at vi ikke har dekning og dermed er det lite muligheter for kontakt med omverden akkurat her om man bare er utstyrt med mobil. Inn i huset, brygge stor kopp med kaffe og så i kjøleskapet for å se hva vi kunne gi han som "attåt" til kaffen. En stakkar liten Anton Berg var alt vi fant. Men, mannen som i dette tilfellet var russisk og ikke utsyrt med veldig moderne bil ble veldig glad. Det hjelp litt for det bløte krepsehjertet. Da vi kom på butikken ble vi enige om at kanskje han faktisk var sulten, han hadde jo stått der i mange timer. Minime og jeg ble enige om å kjøpe en pose boller og en flaske brus.

I frykt for å bli avvist gikk vi bort til bilen med det vi hadde kjøpt, samtidig som jeg sa til meg selv at nå lærer jeg mine barn gode verdier om det å være medmenneske. Vi kommuniserte svakt på engelsk og jeg fortalte at vi syns det var synd at han ble stående slik. Jeg er også sikker på at denne mannen ikke har stått med et valg mellom en ny og moderne bil med godt utstyr og denne skranglekassen men heller har fått en enkelt valg. Take it or leave it! Mannen takket oss veldig for både bollene og brusen og jeg tror han også satte pris på det.

Mitt poeng i kveld er at det koster så lite å være medmenneske. I mitt møte med disse menneskene, som kanskje har det mest utskjelte yrke, iallefall på vinterstid, kjenner jeg det som den største selvfølge å bidra pittepittelitt til at de ikke skal føle seg utskjelt og uønsket, om så bare for en kort stund.

fredag 2. november 2012

På farten

På farten altså, ikke i farten. Dog, det hender at jeg er det også, men ikke så ofte som jeg har vært på farten i det siste. Min siste tur gikk fra Bodø til Gardermoen og tilbake igjen. Jeg liker i utgangspunktet å reise men i det siste har det blitt litt vel mye. Jeg har på under en uke reist Bodø-Tromsø-Bodø-Hamarøy-Gildeskål-Bodø-Oslo-Bodø-Gildeskål. Jeg har da tilbakelagt i underkant av 3000 km eller 300 mil i fly eller bil.

Men mitt hjertesukk i dag handler om ivaretakelsen på flyplassene. I det siste har jeg fått litt erfaring på dette området. Bodø har jeg såvidt nevt tidligere og sist jeg reiste ut var det ikke blitt nevneverdig bedre. Det skulle være automater etter sikkerhetskontrollen slik at man kunne kjøpe seg noe å drikke. Joda, det var det, men de tok ikke sedler og de vekslet ikke. Gjett hva en flaske mineralvann kostet da? Helt rett, 28 logiske kroner! For å kunne kjøpe en flaske med farris måtte du da ha minimum 2 10-kroner, 1 5-krone, og 3 kronestykker. Uten disse var det bare å være tørst. Jeg ble da med mine 3 10-kronestykker i siste kategori...
Så nær men akk så fjern....

Selvfølgelig var det ingen vekslingsmuligheter med mindre man da gikk ut og tok hele runden gjennom sikkerhetskontrollen på nytt igjen. Nå fremstår Bodø flyplass i ny drakt og jeg håper de har investert endel i kundeservice, det er ikke det de har vært mest kjent som. Men for all del, jeg håper og tror at det ikke bare er det visuelle som er blitt bedre.

Da jeg reiste til Tromsø i forrige uke opplevde jeg å lande 15 min før rutetid på en flight som kun tar 50 minutter. Det vil jeg påstå er bra. Derimot ble det hele balansert dagen etterpå da jeg skulle fly tilbake. Litt usikker var jeg ettersom jeg hadde lest om et polar lavtrykk som var på vei men jeg tenkte at det neppe var nok til å stoppe et fly. Det fikk jeg også bekreftet da jeg gikk ombord og jeg litt starstruck spurte Daniel Westling som sto stram i Norwegian-uniform om dette ville gå bra. Han sa kjepphøyt at vi kom jo ned så da ville vi iallefall komme opp. -Ettersom dette ble sagt på norsk innså jeg at det ikke var den svenske prinsen men en lookalike. Fortsatt forbauset over hvor lik man kan være. Det var rene Kjell-Elvis opplevelsen i flydøren! Men Daniel, Kjell-Elvis eller hva jeg skal kalle han tok feil. Vi kom ikke opp. Etter 3 forsøk med de-icing, vind som løyet, vind som blåste opp igjen, brøyting og ny de-icing bestemte kapteinen at vi skulle luske oss tilbake til gaten. Lettere sagt enn gjort. Det var blitt glatt og det blåste så vi måtte atter vente på slepehjelp.
Tromsø lufthavn


Tilbake i ankomsthallen ble vi stående en stund å vente på baggasjen som hadde fått seg en rundtur. Når det var gjort skulle resten ifølge kapteinen være grei skurring. Vi skulle nemlig bare ta kontakt med Norwegians agent på flyplassen og det meste skulle ordnes. For å si det slik, Røros flyservice ble vel tatt litt på sengen. Klokken var ca halv elleve på kvelden og det var tilsynelatende bare en person på jobb hos røros flyservice. I skranken som etterhvert fikk en kø som var 30-40 meter lang satt det fortsatt bare en person, og da det endelig kom en person til gikk ikke køen noe raskere. Vel, da det endelig var min tur og klokken var blitt nesten midnatt kunne jeg få booket om biletten til neste dag og samtidig få høre at det ikke fantes et eneste hotellrom i Tromsø..... Javel sa jeg, hva gjør jeg da? Må jeg sove her på flyplassen? -Jeg vet ikke, sa damen. Nei, hvis ikke du vet, hvem vet da, tenkte jeg. Er det mulig å få tak i en flaske vann, spurte jeg. Nei, det har vi ikke tenkt på sa hun. Det hører med til historien at selv om alle flighter etter halv ni på kvelden ble kansellert så stengte altså alt av utsalgssteder på flyplassen. Ikke vann, ikke mat, ikke informasjon, - jeg var opp i det hele veldig fornøyd med å være på jobbtur og ikke på familietur som noen andre i køen. Tør ikke tenkte på hvordan det ville vært med to små overtrøtte, sultne og tørste minier i denne situasjonen.
Dette var altså ikke mulig å få tak i...



Nærmere halv ett tok avinor en sjefsavgjørelse om at ingen fly kom til å lande denne kvelden fikkgitt byens hoteller denne beskjeden. Dermed kunne de frigi rommene som var reservert til de som ikke kom seg ned til Tromsø lufthavn. -Lurer litt på hvor de tilbragte natten, ble de der oppe i 30.000 fot eller dro de et annet sted med fulle hoteller?
Etter sjefsavgjørelsen var veien kort ut i en taxi og inn til byen til et Thon budget hotell. Vil kanskje ikke velge dette hotellet flere ganger, men jeg var så fornøyd med å få ligge å sove den natten at jeg følte jeg sov i en himmelseng!
Ikke akkurat slik det var, med slik føltes det!


Mine betraktninger om hoteller kommer snart i et annet innlegg......

mandag 22. oktober 2012

Lettvint middag

Etter noen uker i stillhet er jeg tilbake! Stillheten har ingen annen årsak enn tid. Er det noensinne noen som har hatt for mye av tid etter de fikk barn? Jeg har f.eks ikke kjedet meg et sekund etter jeg fikk barn. Trodde aldri det skulle skje, men jeg savner følelsen av å kjede meg. Før kunne jeg kjede meg rett som det var. Jeg kunne tråle gjennom bokhyllen etter den boken det var lengst siden jeg hadde lest, nå har jeg ikke lest en bok på over ett år. Før var bokhyllen sortert alfabetisk etter forfatter, stort sett støvfri ettersom jeg leste daglig og et møbel jeg var stolt av. Nå er bokhyllen gjemt så godt det lar seg gjøre bak en dør som alltid står åpen, full av støv, leker, spill og dvd`er -og hvis det er en forfatter som begynner på A på øverste hylle har jeg vært heldig med akkurat den.

Men det var ikke bøker eller bokhyller jeg skulle ta for meg i dag. Det var rett og slett et enkelt og godt middagstips for travle mennesker både med og uten barn.
Dagens rett i casa Kaospatruljen var skosåler med blomkålmos og avokadosalat.

Det lager man som følger.
Man kjøper skosåler på Rema, der er iallefall kun der jeg finner de som er gode.


Så putter man de i stekepannen om man ikke er så mange, eller om familien er småspist. Om dette ikke er tilfellet så putt de i stekovnen. Jeg liker disse godt stekt og ettersom det i dag bare var miniene og meg ble det stekepannevarianten.


 Det er så lite avansert å steke disse så man greier fint å få en bukett blomkål på kok samtidig. Når blomkålen har kokt i noen minutter heller man av alt vannet og leter frem stavmikseren. En liten klatt smør og så er det bare å kjøre stavmikseren til det er blitt en luftig klumpefri mos.
Det som gleder meg mest med blomkålmosen er at miniene elsker det. Hadde nok aldri klart å få i de samme mengder med blomkål i naturell variant.


Til slutt lagde jeg en superenkel avokadosalat med finhakket rødløk og grovklipt fersk koriander. Dette liker selvsagt ikke miniene men det gjorde at middagen for min del ble hakket bedre enn uten. Denne salaten kan jeg anbefale til det meste. Til fenalår(den sesongen nærmer seg jo), til tapas, til en kjedelig brødskive som trenger en oppmuntring...... You name it!

- Det var det jeg fikk tid til i dag men vi ble både mette og fornøyde alle 3!

Vel bekomme!

torsdag 27. september 2012

Kaospiloten flyr alene!

Som kanskje noen har fått med seg har vi en lunefull, småarrogant Saab. I dag har denne tatt meg til selveste Bodø uten problemer. I den anledning skal den jaggu få æren av å bli avbildet på kaosbloggen!
Pent parkert slik at den ikke har noen grunn til være ufin når jeg skal hente den igjen.

Etter parkeringen tok det 7 minutter å gå til flyplassen(hadde 12,7 kg koffert) og på flyplassen tok det  i underkant av 5 min å kvitte seg med koffert. Med andre ord hadde jeg god tid til å ta meg en matbit og en god kopp kaffe.







Vel, på vei opp rulletrappen så alt bra ut, bade behovet for vått og tørt skulle være mulig å stille. Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg ønsket å bli møtt med da jeg kom opp trappen.

Ja! Jeg var både sulten og tørst! 
Det viste seg at Narvesen -som for anledningen er flyttet ned i 1.etg var det eneste alternativet. For de som kjenner meg -og Narvesen, vet at ernæringsmessig er ikke vi bestisser. Bare for å ha det sagt, det er lenge siden jeg har smakt så stygg kaffe! Frøbaguetten vil jeg ikke snakke om.... 

Vel ombord på SAS flight husmorferie fant jeg setet mitt og en lur. Husker faktisk ikke sist jeg slumret på denne tiden av døgnet. Måtte være siste tur med SK husmorferie. På Gardermoen landet vi 25 min før rutetid. Godt gjort av SAS ettersom flyturen Bodø-Oslo tar 1.30. Vell done Kaptein whats-his-face og hans besetning! 
En obligatorisk tur innom tax-free med den obilgatoriske tyggishamstringen var det fortsatt god tid til flyet videre skulle gå. Å hva fant jeg da? Jo, jeg fant et langt, delikat rullebånd med fersk SUSHI! 
Gjett om jeg ble glad! 
Sushi er uten tvil en av mine store laster og lidenskaper, bare så synd vi ikke har dette på Inndyr. Kanskje kafé Heimsjyen kunne vurdert det? Det er iallefall så vanlig og populært at selv de to guttene som gikk forbi der mens jeg spiste hadde kjempelyst på shushi. Om det bare er at den oppvoksende generasjon ikke kan si SU men må si SHU eller om de var så små at de ikke hadde ferdig utviklet språk enda skal jeg ikke spekulere i, men lyst på SUshi, det hadde de! 

Kaospiloten fløy seg velberget videre til den svenske hovedstad og nå er det tid for å sjekke ut staden! 

Syns jeg er flink, for jeg har bare nestengrått to ganger på turen, den ene gangen da den lille gutten som satt foran meg sovnet på sin mors skulder da vi ventet på å få gå av flyet. Den andre gangen var rett etterpå da jeg så at hun var gravid og at den lille søte gutten snart skulle bli storebror.

God torsdag fra kaosmamma uten patruljen sin! 




torsdag 20. september 2012

HUSMORVIKAR


Hvor ble det av husmorvikaren?

Er det noen av dere som husker husmorvikaren? Den multitaskende superkvinnen som jobbet i småbarnshjem. Mulig hun dukket opp i hjem også uten småbarn selv om hun neppe utøvde livreddende husmorhjelp på samme vis der. Hva er grunnen til at dette nå nesten er en myte og ikke lengre en tjeneste man kan kjøpe på lik linje med barnehage, renholdstjenester, brøyting o.l?

Før i tiden kunne man få husmorvikar i forbindelse med fødsel/barsel og ved akutte tilstander i hjemmet.
Personlig så var jeg så heldig at jeg hadde husmorvikar de første 4 ukene etter min eldste var født, men ettersom dette var i 2008 het hun ikke husmorvikar, men søster og Supertante. At hun fungerte som en husmorvikar er derimot helt sant. Jeg er usikker på hvordan eldstejenta sin start på livet ville vært om ikke husmorvikar Supertante hadde vært her. Jeg er for så vidt usikker på hvordan starten på mammatilværelsen også ville vært uten Supertante.  Jeg kan nevne at alt som hadde med oppvaskmaskinen å gjøre gikk uten unntak gjennom husmorvikar Supertante. Det samme gjorde serveringen til alle som kom på besøk. Tror for eksempel ikke at helsesøster ukentlig opplever å bli invitert til et gigantisk lunsjbord når hun kommer på nyfødt-besøk. Hvilken nybakt mor er det som orker å stelle i stad noe slikt? Husmorvikar Supertante derimot, hun gjorde det! Det skal også nevnes at da helsesøster kom på nyfødtbesøk i 13-tiden den gangen hadde mor nettopp stått opp. For har man husmorvikar Supertante i hus så blir babyen dullet med og tatt vare på og levert inn til mor for regelmessig mating. Mor kom seg raskt etter fødselen og var relativt tidlig tilbake i normal døgnrytme. Mye takket være husmorvikar Supertante.

Gulvene ble selvsagt også moppet og vasket, det ble ryddet og det ble avlastet. Det eneste jeg gjorde helt selv var klesvasken. Men den måtte jeg ta selv, tanken på at noen andre, selv husmorvikar Supertante skulle forholde seg til mitt/vårt skittentøy ble for mye. Dog ble det nesten som en kosejobb ettersom det var det eneste av husarbeid jeg tok i. - Med skinnhansker, fordi en jordmor på sykehuset hadde instruert meg på å håndtere vått nyvasket tøy med hansker slik at ikke hendene frøs og brystbetennelsen kom. Jeg har tilbakelagt 2 år med amming uten brystbetennelse så noe hadde denne jordmoren rett i!

Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å bedt om husmorvikar i enkelte stunder. Slik som i vinter, da alle 4 lå fullstendig utslått med influensa. -Den skikkelig harde varianten. Barna var borte fra barnehagen i 2 uker og jeg var hjemme i 3. Far i huset som aldri er syk var borte fra jobb over 1 uke. Vi måtte konsentrere oss om primærbehovene og jeg er ikke sikker på om vi var innom annet sekunderbehov enn litt tv når vi orket. Noen dager kan jeg ikke erindre andre dager gikk bort til soving. Jeg husker en ettermiddag vi fikk et baneksignal på døren. Det var et av våre vennepar som hadde vært på butikken for oss. Bankesingnalet var for å gjøre oss oppmerksomme på at det var levert. I posen var det noen matvarer og en eske med paracet og en eske med ibux. Vi er ikke en spesielt pilleglad familie men det var denne miksen som gjorde at vi i det hele tatt var i stand til å ta oss av oss selv og barna. Vi levde som i et isolat der ingen kom inn. Ikke ba vi noen om å komme inn heller, vi kunne jo smitte noen. I ettertid ser jeg at den risikoen burde vi tatt. Vi brukte mange uker på å komme ovenpå igjen og det å ikke be om hjelp var en dyrekjøpt erfaring. Jeg mener vi hadde skjellig grunn til husmorvikar.

Noen forskere mener at husmorvikaren bør gjeninnføres, det kan redusere sykefraværet blant kvinner. Noen mener man burde få husmorvikar på resept.



yrkesgruppe som tidligere erstatter husmorens arbeid i familier i krisesituasjoner, spesielt i barnefamilier når husmoren var syk. Norges Husmorforbund (nå Norges Kvinne- og Familieforbund) startet kurs for husmorvikarer i 1947, og i 1949 ble det innført et statlig tilskudd og utarbeidet en normalplan for virksomheten. Ordningen med husmorvikarer nådde et høydepunkt midt i 1960-årene da omkring 50 000 familier årlig fikk hjelp. Etter hvert som det ble færre heltidshusmødre og sosiale ordninger som barnehager, farspermisjoner m.m. ble bygd ut, ble husmorvikarordningene avviklet.”

I Nord-Fron kommune har de faktisk en kommunal tjeneste som heter heimehjelp/husmorvikar. Kanskje jeg kan oppfordre min arbeidsgiver, Gildeskål kommune om å vurdere det samme?

Jeg vet at ved neste influensarunde -som jeg ikke har noen tro på at vi slipper unna, kommer til å sette stor pris på muligheten til å ringe en husmorvikar. Supertante må vi spare litt, hun skal tross alt vare lenge!

God influensafri høst!

mandag 17. september 2012

HELGEN SOM KOM OG GIKK


Etter en helg i lett gjenkjennelig kaospatruljestil tenkte jeg å oppsummere litt. Gjenbruk av klær, kaffenytelse, 4-årsbok og en nestenforgiftning er stikkord.


Fredagsfølelsen kom sigende en gang på ettermiddagen. Tiden frem mot den store hjemkomsten av far gikk fort ettersom vi fikk besøk av en søt liten jente på 11 måneder og hennes søte mor. Vi hadde invitert dem på en gjennomgang av kaosklær i stor skala. Da jeg dro frem noen av plastkassene med klær måtte jeg nok en gang innse at ambisjonene mine som strøken orden forble ambisjoner og ikke praksis. Det startet greit med rett størrelse i rett boks men etter hvert skjønte jeg at skippertaks-mamma hadde vært også her. Ull og kortermet,  3-6 mnd og 12-18 mnd i en nydelig mix. Kunne jeg bare skyldt på noen andre….. 

I posen med sko fikk jeg på nytt et møte med lite strukturerte kaosmamma. 2 par vintersko, det ene ikke brukt det andre brukt maks 100 meter. 1 par innesko/hallsko (klart at når man er 1 år og bruker str 20 må man ha egne hallsko…) så å si ubrukt, ikke mindre enn 3 par barnehagesko, alle minimalt brukt og 1 par støvler. Er jeg i ferd med å påføre mine barn en skodille lik min egen? Det ble plutselig noe å tenke på. Og dette var bare det som ikke er særlig brukt, de parene som er godt brukt kaster jeg. Og heller ikke de sko som er i daglig bruk med i denne tellingen. 


Et lite utvalg av det som er i bruk


Det går opp for meg mens jeg skriver at mine to jenter antakeligvis har hatt mellom 25 og 30 par sko i sitt liv. – Den eldste blir 4 i desember. Skrekk og gru! Kaosmamma, miljøverstingmamma, skodillamamma, shoppemamma, jeg kunne fortsatt i en evighet.

Det er umulig å finne linjene mellom kaos, nødvendighet og dilla.

Vel, den søte lille jenta og hennes søte mor dro fra kaoshjemmet med flere bæreposer med klær og sko. Glade var de, og lykkelig var jeg over å ha gitt noe videre og samtidig frigjort en kvadratmeter med plass i huset vårt. – Det sistnevnte har vi definitivt ikke for mye av.


Da klokken bikket 21 hørte jeg lyden av den tidligere omtalte lunefulle saab. Den hadde fraktet far og storebror helskinnet og trygt hjem. Mulig jeg takker den ved en senere anledning. Følelsen av å ha kaospatruljen komplett i huset er fabelaktig! I tillegg viser det seg at far har tatt turen innom en av mine favorittsteder i Oslo og kjøpt med seg noen poser med nydelige og velduftende kaffebønner. Det finnes ikke noe sted i Norge som selger bedre kaffe enn Kaffebrenneriet. Om ikke det er nok så har han tatt på seg spanderbuksene og kjøpt med seg 2 ubeskrivelig gode blåbærmuffins fra samme sted. I en hektisk Oslohverdag kan lykken oppleves mens man dingler med bena på en barkrakk på Kaffebrenneriet samtidig som man nyter en cortado og en blåbærmuffin. Akkurat den opplevelsen skulle vært på resept. Anbefales! Alt dette vet far og gleder sin kone som lengter etter disse små opplevelsene i hverdagen, mange mange mil fra nærmeste kaffebrenneri. Er det rart jeg er glad i han?
Pose fra selveste Kaffebrenneriet!

Lørdag inneholdt et kort hektisk kafebesøk hvor vi var de eneste med små støyende unger. Etterfulgt av det kom den faste grøtkokingen som denne gang gikk for seg uten overkoking og fastbrenning. Jeg er fristet til å bruke ordet rutinert, men det sparer jeg litt til. Jeg sier heller at jeg passet på denne gangen. Når det nærmer seg barne-tvtid er det fast rutine i dette huset med popkorn og juice. Denne lørdagen var intet unntak. I tillegg hadde jeg i desperasjon tidligere i uken lovet at jentene skulle få ta hull på monsterklubbene sine når det ble lørdag. Gjett om de husket det! Heldigvis innehold monsterklubbene mange små og ikke en stor som de trodde selv, men med ”bare” to klubber steg sukkernivået faretruende fort allikevel i kaospatruljens harmoniske lørdagshjem. Trenger vel ikke si mer enn at minstejenta på to og et halvt, ikke lengre kunne gå men bare sprette. –”Æ vil ha dotteri” sang/ropte hun mens hun fortsatte å sprette rundt.  Forresten så spretter 2-åringer på en ganske så søt og underholdende måte. Fysikken er liksom ikke helt klar for spretting enda.

Etter en innholdsrik lørdag kom søndag. 4-åringen i huset skulle nå enda en milepæl i livet, nemlig 4-årsboken eller kirkeboken som det også heter. Jeg husker godt da jeg fikk min og jeg tror muligens det var like stort om ikke større for kaosmamma enn for 4-åringen at denne dagen var kommet. I og med at jeg lider av storeproblemermedåsinei hadde jeg oppmøte en time før gudstjenesten i gudstjenestegruppen som jeg er med i. Det skar seg raskt. For å lette arbeidet for far i huset skulle jeg stelle og gjøre klar minime, altså 2-åringen. Det jeg ikke visste da, var at hun hadde smurt noe jeg ikke vet hva var i håret, som gjorde at det vanligvis luftige krøllete håret når besto av fire-fem store kakete hårstrå. Altså måtte hun i dusjen og få en hårvask. Må bare tilføye at mine barn ikke er spesielt mer glad i hårvask enn andre barn. Ikke akkurat fort gjort. Men, jeg fikk da dusjet meg selv også så aldri så galt at det ikke er godt for noe!
Årets kirkebok, på nynorsk.

Vel fremme i kirken gikk det meste etter planen, og 4-åringen fikk kirkeboka si, om enn litt motvillig, klamrende fast til halsen min. Det samtidig som 2-åringen sto på linje sammen med de andre 4-åringene og gjentok flere ganger at hun ikke hadde fått bok...

Gudstjenesten var høstakkefest med barna i sentrum og aldri før har jeg opplevd en lignende preken. Bortsett fra en tydelig fysisk forskjell og litt andre omgivelser kunne det vært en fortellerstund med Jack Bertsen fra min barndom.

Kirkekaffen besto av grønnsakssuppe, grønnsaker, kaker og bokstavkjeks og da vi hadde spist oss mette og fornøyde kjørte vi hjem for å feire 4-årsbok mottakeren litt til.  Sammen med gudfar og hans bedre halvdel spiste vi sjokoladekake, ripsgele og drakk kaffe. Det at jeg nesten forgiftet gudfars bedre halvdel som lider av cøliaki kan jeg ta en annen gang.

Alt i alt en fin helg hos kaospatruljen!




Honnør til deg hvis du har lest alt!